Venezuelas pensjonister kjemper for å overleve

Ulykker og naturkatastrofer: 72 år gamle Maybel og 74 år gamle Juan har jobbet hele livet, hun som syerske og han som sjåfør. De har bygd seg hus i en fattig bydel vest i Venezuelas hovedstad Caracas og har oppfostret fire barn. Men alderdommen ble langt fra slik de hadde håpet.

I dag er ekteparet helt avhengige av veldedighet og hjelp fra andre for å kunne spise seg mette og skaffe det de trenger av medisiner og klær. Pensjonen strekker ikke til, verken for dem eller millioner av andre eldre i Venezuela.

Regjeringen hevet i forrige måned den samlede pensjonsutbetalingen til ekteparet fra 37 til rundt 560 kroner i måneden, men heller ikke dette strekker til. Med dagens priser trengs det minst seks ganger så mye for å dekke helt grunnleggende behov.

– Det er ikke nok, konstaterer Maybel.

I forrige måned hevet president Nicolás Maduro minstelønnssatsen fra 19 til 280 kroner i måneden, men dette er heller ikke nok til å dekke behovet for mat og andre livsnødvendigheter.

Til det trengs minst 3.400 kroner per person i måneden, anslo uavhengige Venezuelas finansobservatorium (OVF) nylig.

Rekordhøy inflasjon, som i fjor var på 686,4 prosent, har i årevis spist opp pensjonen og gjort millioner av eldre avhengige av suppekjøkken og annen veldedighet.

Landet opplever også sporadisk varemangel, men butikkhyllene er nå fulle av importerte varer. De er imidlertid priset i dollar og langt utenfor rekkevidde både for pensjonister og folk flest.

– Jeg må forsøke å klare meg, slik at jeg kan kjøpe mat. Det er ikke enkelt, for når man kommer opp i årene og vandrer gatelangs, så er det mange som ser på deg med forakt, forteller 68 år gamle Miriam Jiménez.

– Noen ganger får jeg litt av naboer, andre ganger må jeg tigge, sier hun.

Han viser til at det er store mangler ved landets sykehus, og at pasienter må ta med alt fra mat til medisinsk utstyr dersom de trenger behandling.

– Pensjonssystemet er til for å beskytte deg i alderdommen, påpeker Cabeza, som konstaterer at det ikke er tilfelle i Venezuela.

– Til frokost i dag spiste vi det siste lille egget, vi får håpe at noen forbarmer seg over oss slik at vi får noe å spise til kvelds, sier Juan.

– Vi setter vår lit til Gud, han vil gi oss noe, sier Maybel.

– Om ikke, så får vi nøye oss med et glass vann før vi går til sengs, sukker mannen.

Pensjonsalderen er 55 år for kvinner og 60 år for menn i Venezuela, der gjennomsnittlig levealder er 72 år. Full pensjonsrettighet opparbeider man seg etter å ha vært i lønnet arbeid i 750 uker, og utbetalingen tilsvarer minstelønnssatsen.

Særlig vanskelig er det for Venezuelas anslagsvis 5 millioner pensjonister å få endene til å møtes, ettersom mange av dem ikke lenger er i stand til å spe på pensjonen ved å arbeide.

Mange venezuelanere er derfor avhengige av pengehjelp fra over 6 millioner landsmenn som har emigrert til utlandet, mens andre må sette sin lit til kirker og veldedige organisasjoner. Det er heller ikke uvanlig å se eldre som tigger eller selger sukkertøy på gata i Caracas.

Dagens pensjonsordning er langt fra tilstrekkelig, og eldre bør også sikres tilgang til helsestell og medisiner, mener Luis Francisco Cabeza i organisasjonen Convite.

72 år gamle Maybel Sequera har fått påvist to former for kreft i år, blant annet hudkreft som innebar at hun måtte ha en operasjon i ansiktet. For å ha råd til dette måtte hun selge to av de tre symaskinene sine. Dem brukte hun til å reparere naboers klær for å spe på pensjonen.

(©NTB)